Klokkene på Klokkeskjær

Middelalderkatedralen i Stavanger ble bygd på 1100-tallet. Etter reformasjonen i 1537 var kirken i dårlig forfatning, og mange av kirkeskattene ble fjernet av den dansk-norske kongemakten og sendt til København. I 1558 var et av den dansk-norske Kong Christian 3s skip ”Gabriel” i Stavanger for å ta med seg de fem klokkene i Domkirken til København for å la dem smelte om. Metallet skulle trolig brukes til våpenproduksjon. Men skipet kom ikke lenger enn til Håstein, før det forliste på noen små skjær. Skipet sank, og skipsklokkene har aldri blitt funnet. Men sagnet lever videre. Etter forliset fikk de to skjærene navnene Lille - og Store Klokkeskjær. I generasjoner har lokale fiskere fortalt at de har hørt klokkene klinge fra havets dyp i dårlig vær når bølgene går høye. Dette har blitt betraktet som en advarsel mot å gå til sjøs i det farlige farvannet.

Sagnet om seidmennene på Skratteskjær

I Karmsundet ved Avaldsnes stikker et lite skjær så vidt over vannflaten ved fjære sjø. Navnet er Skratteskjær (som betyr troll-skjær) og her er historien om hvordan det fikk navnet sitt: 

En påske da Olav Trygvasson var på besøk på Avaldsnes, kom et langskip fullt med seidmenn (trollfolk) til kongsgården. De gikk i land og begynte å trolle og sende ut svart trolldomståke for å kunne bli usynlige, slik at kongen og hans følge ikke skulle oppdage dem. De ønsket å ta livet av Olav fordi han var sentral i kristningen av Norge. Men da de kom like opp til kongsgården ble det plutselig høylys dag, og tåken som seidmennene hadde trollet ble vendt mot trollmennene selv. De ble gående blindet rundt i ring i trolltåken. Kongens menn varslet kong Olav og tok trollfolkene til fange. Kongens straff over trollmennene var å binde alle sammen fast ute på skjæret i Karmsundet ved fjære sjø. Hodene deres stakk så vidt over vannflaten, og da vannet steg ved druknet alle sammen. Siden ble skjæret kalt Skratteskjær.

Historien er en av mange som forteller om de norske vikingkongene som oppholdt seg på Avaldsnes. Kanskje har den også hjulpet sjøfarende til å passe seg for Skratteskjæret ved flo sjø, når man ikke kan se det.

Hvem tenner ilden på Rozewie først?

Alle sjømenn er redde for fanden som ble fengslet av Fabisz i sjøen ved kappen Rozewie. Men enda farligere er en granittblokk som stikker ut av sjøen og som til i dag har vært kalt for ”Frank”. Hvor kommer navnet fra? En rik kjøpsmann og sjømann som nettopp slik het, pleide å reise med den elskede datteren sin, Krista, fordi han trodde at nærværet hennes brakte ham lykken. Han skjemte henne bort ved å kjøpe henne smykker og klær under reisen til Gdańsk. I gjengjeld underholdt hun faren og mannskapet med den vakre sangen sin. En gang da Frank skulle seile ut av Gdańsk mot Kołobrzeg, ble han varslet at han burde bli igjen i havnen på grunn av en storm som nærmet seg. Men Frank trodde at nærværet til Krista ville beskytte ham selv under den største stormen. Etter å ha seilt ut, spurte han som vanlig datteren om hun kunne begynne å nynne de vakre sangene sine. Rorgjengeren lyttet til henne så spent at han ikke la merke til at de var kommet til stedet hvor den fengslede fanden rådde. Skipet styrte rett på den utstikkende granittblokken og ble slått i stykker. Bare Krista reddet seg selv - hun klatret opp på stupet, laget bål og ville tenne ilden for å vise redningsveien til sjømennene. Men hun var hjelpeløs uten flintestein og knusk. Alle sjømennene og faren ble tatt av sjøen. Tiltrukket av jentas håpløse skrik, kom en ung fisker Fabisz som bodde i nærheten, løpende til henne. Han tok seg av Krista og begge to ble ved første blikk forelsket i hverandre. De ble gift og bosatte seg på Rozewska Kępa. Fra da av tente Krista hver natt fyr for å verne andre sjømenn om blokken som etter ulykken ble kalt for ”Frank”. Da Krista døde, ble fyren tent av etterkommerne hennes.

Legende om Østersjøen

En dag kom det en vandrende munk til landsbyen. Han ble jaget bort, men siden han ikke hadde nok krefter til å begynne returreisen, bosatte han seg i sivet ved sjøen og slik bodde han i mange år alene, langt unna andre mennesker. En morgen, snart etter at sjørøvere hadde angrepet ham, så den gamle mannen en såret mann på stranden. Det var en ung viking. Uten å tenke seg om tok han den unge mannen hjem. Der stelte han ham i flere uker. Da vikingen kom til bevissthet, lærte munken ham å snakke lokalfolkets språk, slik at ingen av innbyggere skulle kjenne den gamle fienden igjen. Den fremmede viste seg å være en svært flink elev, han ble døpt og lovet at han, i likhet med redderen, også skulle bli misjonær. Snart døde den gamle mannen og den unge vikingen forsøkte å formidle Guds ord. Dessverre var folket i landsbyen redd ham og lot seg ikke overbevise. Derfor oppholdt den unge mannen seg sjeldnere og sjeldnere blant folk, han forlot neppe hjemmet. Der kunne han be i fred og beundre naturen som Gud hadde skapt. Han så gjerne på tidevann. Det var både et vakkert og farlig fenomen, særlig for fremmede sjømenn. Flere båter hadde sunket fordi mannskapet ikke kunne beregne hvor fort vannstanden i Østersjøen endret seg. For å hjelpe reisende, bestemte munken seg til å tenne fyr om kvelden, slik at de skulle se at de var i nærheten av Gdańsk.  En dag merket vikingen skipene til sjørøvere. Da de kom til hytta hvor munken bodde, kjente de med en gang den gamle kameraten sin igjen. De så at han var blitt kristen og slepte ham i skipet sitt. Vikingene planla å angripe landsbyen, men kjente den lokale vannruten ikke så godt, og derfor fikk de munken til å styre angripernes flotilje. Om han sa nei, ville det bety død for ham. Det hjalp ikke å be dem og advare mot Guds sinne.

Plutselig kom det en forferdelig storm, vikingskipene kom rett mot hverandre og kolliderte. Sjøen og himmelen rettet slag etter slag mot dem. Noen vikinger som fortsatt var i live grep eremittens kropp og kastet den ut av skipet. Da var ødeleggelsen fullstendig. Det var ikke et spor igjen etter hele vikinggruppen. Den siste bølgen kastet bare en kropp i land - mannen som la for døden, men begikk ikke synden svik. Han lå på stranden, med ansiktet vendt mot himmelen, og rav laget en glorie rundt hodet hans.

Fra da av stoppet tidevannet i Østersjøen og sjøen ble roligere på grunn av en forbannelse som Gud hadde kastet på vikingene. Slik sier en gammel legende om Østersjøen.