Vikingen Ottar, sjømann og kjøpmann, avla rundt året 890 følgende beretning til kong Alfred: nordmennenes land er svært langt og smalt.  Alt dyrkbart land ligger ved sjøen, men selv det landet er ofte meget steinete, og øst for det dyrkbare landet finnes det ville fjell… Og stripen av det dyrkbare landet er bredest i sør, og blir smalere og smalere mot nord. I sør kan den være opp til 60 mil bred eller litt mer; i midten er det 30 eller mer; og i nord - sa han - hvor det er smalest, kan det være bare 3 mil mellom sjø og fjell, og fjellene er noen steder så brede at det kan ta 2 uker å gå over dem, mens andre steder bare 6 dager.

Ottars beskrivelse er ganske nøyaktig. Kystlinjen, inkludert alle øyene, er 83 282 km lang. Det er kort vei til kysten fra de fleste steder i landet. Bare i Sør-Norge har avstandene vært så store at det har tatt mer enn en dag for folk å komme seg til kysten uten moderne transportmidler. Det norske territorialfarvannet strekker seg 12 nautiske mil ut fra kysten, og omfatter et areal på 145 486 kvadratkilometer. Kystlinjen består av stein og morene sedimenter.

Det er ikke funnet så mange godt bevarte treskipsvrak i sjøen. Skipsrester blir raskt knust mot stein og fjell av kraftige bølger og sterke tidevannsstrømmer. Den største trusselen er likevel verken menneskelig aktivitet, bølger eller sjøstrømmer, men et lite bløtdyr kalt Teredo Navalis eller pælemark. Pælemark finnes i vann med mye oksygen og lys, og lever i treverk. Saltinnholdet i norske sjøområder gir ideelle leveforhold for pælemarken, men den trives ikke i ferskvann.

Pælemarken har skarpe tenner som den bruker til å bore ganger i treverket med. Den kan ødelegge et treskrog fullstendig på bare et par år. Bare de delene av et trevrak som har vært dekket med sand og gjørme kan overleve pælemarkens herjinger. Som oftest er gjenstander i metall, stein og leire fra skipene de eneste restene som ikke blir fortært. Et vrak kan se ut som om det var skåret med motorsag. Alt som befinner seg over sjøbunnen spises raskt opp av pælemarken, mens restene av et flere hundre år gammelt skrog som ligger begravd i sand og mudder, kan se ut som det nettopp har sunket.

Det er få velbevarte vrak i Norge fordi saltinnholdet her er på ca. 35‰. I norske sjøer er det som oftest ballaststein, kanoner, ankere, murstein, potter og leirpiper som er blitt igjen. De best bevarte vrakene har derfor blitt funnet på steder med mye ferskvann, det vil si i innsjøer, i sakteflytende elver og ved elvemunninger. Vrak som er beskyttet av sand og mudder er bedre bevart enn de.