Hvordan navigerte skipene i middelalderen?
AAANavigasjonen i middelalderen var betydelig annerledes enn i dag. Avstanden mellom Bergen og Gdańsk er ca. 730 nautiske mil. Ifølge skriftlige kilder tok sjøreisen på denne ruten 3-4 uker. Teoretisk kunne den ta 7,5 dager om man seilte dirkete med en hastighet på 4 knop. Men før i tiden fortrakk man å seile langs kysten i stedet for å krysse åpen sjø. Ved dårlig vær ventet skipene i havner og ankringsplasser.
De første sjøkartene og losbøkene kom først på 1500-tallet. Her er de mange slike ventehavner markert med stedsnavn og ankertegn. Disse instruksene er imidlertid trolig basert på eldre tekster. På tiden da Avaldsnes-vraket fortsatt var seilingsdyktig ble slik informasjon trolig overlevert muntlig, til og med i form av dikt.
Navigasjon langs den norske kysten var forskjellig fra seiling på Østersjøen. Østersjøens kyster er ganske flate, og havneinnseilingene er elvedeltaer laget av drivsand. Norgeskysten består derimot av karakteristiske, høye fjell som man kan se fra lang avstand, og som er utmerkede navigasjonspunkter. Et gammelt hanseatisk dikt nevner de høyeste fjellene på seilruten til Bergen. Diktformen var den enkleste måten å huske ruten på. Ved Østersjøens kyster ble det i høgmiddelalderen bygd primitive fyrtårn som markerte hvor havnene var. Kunstige sjømerker ble også bygd mye tidligere i Østersjøområdet enn langs norskekysten. De viste den tryggeste innseilingen til havnen.
Funn av flere skipsvrak langs norskekysten er en god indikator på at kursen fra Gdańsk til Norge trolig gikk via Bornholm, hvor noen av skipene seilte videre gjennom Øresund. De fleste foretrakk trolig å seile via Storebælt. Derfra dro de til Marstand i Sverige og kom deretter til Sør-Norge etter å ha krysset Skagerrak. Hanseatiske sjømenn foretrakk å seile langs den norske kysten heller enn langs den danske, selv når de skulle til Nederland. Dette var det den sikreste ruten. Derfor brukte hansaene flere ankerplasser langs Norskekysten hvor de kunne søke ly i dårlig vær.